Carl Sigismund Treu (1743–1796)
Forvalter i ei brytingstid: Fra Lofthusopprøret til Næs jernverk
Den 5. januar 1787 døde forvalter Ulrich Friderich Hetting på Næs jernverk, 61 år gammel. Hetting hadde vært stedlig leder på jernverket i en menneskealder og gjennom mer enn halve livet. Han tiltrådte i januar 1755 og styrte verket gjennom ei tid med eventyrlig framgang, men også med økende avstand mellom «høyt» og «lavt» i jernverkssamfunnet. I de siste fem år av hans liv viste dette seg i et økende antall konflikter mellom jernverksfolk og ledelsen. Den som ble hentet til å ta over etter Hetting var Carl Sigismund Treu, en mann som hadde gjort seg bemerket i kampen mot Lofthusopprøret på Nedenes i 1886 og 1887. Var han et godt valg for å bygge bro over avstanden mellom jernverksfolk og -ledelse og skape ro på verket?[1]
Prestesønn, jurist og tobakkshandler
Treu ble født i 1743 i Akershus. Faren var den 33 år gamle garnisonspresten på Frederiksverns Verft ved Stavern, Carl Ferdinand Carlsen Treu, født i København 4. februar 1710. Mora var Antonette Petronelle Lorentzdatter Wissing. Hun var prestekone, noe som var et omfattende og slitsomt arbeid. Treu hadde to eldre brødre: Ferdinand Ulrich Frederich Carlsen Treu (f. 1737) og Peder Bentzen Treu (f. 1741). Senere fikk han to søstre: Sophie Elisabeth Resch (f. 1747) og Birgethe Petrea Treu (f. 1753). I 1751 ble faren prest i Tanum i grevskapet Laurvig, hvor han døde i 1765.
Som embedsmannssønn var det naturlig at Carl Sigismund Treu fikk seg en solid utdannelse. Mest sannsynlig studerte han jus ved Københavns universitet. Fra 1770 til 1783 arbeidet han i den betrodde stilling som fullmektig for fogden i Nedenes fogderi, Niels Scythe, i Lillesand. Ved siden av stillingen sin som fullmektig fikk Treu i 1778, sammen med skipper, reder og kjøpmann Thomas Stenersen, privilegiet til å drive den lukrative tobakkshandelen i Lillesand i 1778.[2]
Med fast embete og gode inntekter kunne Treu tenke på ekteskap. Ni år etter at han kom til Lillesand, den 16. juni 1779, giftet han seg med Marthe Magarethe Møglestue i Vestre Moland kirke. Marthe Magarethe var et godt parti for Treu. Hennes far, Anders Nielsen Møglestue, var bonde, skipsfører og reder, og dessuten gjestgiver på Møglestu en periode. Møglestue eide også på et tidspunkt halve sagbruket på Fossbekk, men solgte sin part til Treus kompanjong Thomas Stenersen.
Ekteskapet ble inngått i grevens tid, for mindre enn en måned etter bryllupet ble ekteparets første barn født, Carl Andreas Treu (f. 26. juli 1779). Så fulgte fire barn med to års mellomrom: Antonette Cathrine Marie Treu (f. 1781), Charlotte Susanne Eleonora Treu (f. 1783), Lorents Ferdinand Treu (f. 1785), og Imanuel Benjamin Schytte Treu (f. 1787).
I 1780 ble Treu medeier av eiendommen Gyldenløves gate nr. 12 i Kristiansand, og i 1784 vurderte familien å selge sitt fasjonable hus i Lillesand, muligens for å flytte til den mye større byen lenger sør.[3] Det ble ikke noe av flytteplanene og familien ble boende i to år til, to år som skulle vise seg å bli dramatiske.
Bak huset med de svarte takstein midt på bildet kan en se huset der Carl Sigismund Treu bodde fra 1781 til 1787, og som han eide lengre enn det. Huset ble beskrevet som et "for en distingquered Famille vel indrettet Huus af enkelt Etage med Qvist over". I dag har huset adresse Østregate 1 i Lillesand. Utsnitt av prospekt, Mogens Moe omtrent 1823. Bildet tilhører Lillesand by- og sjøfartsmuseum.
Treus rolle i Lofthusopprøret
I Lofthusopprøret i 1786 og 1787 sto Treu skulder ved skulder med de øvrige embetsmennene og kjøpmennene i landsdelen og bidro så godt han kunne til å få Lofthus arrestert. Både Treus svigerfar, Anders Møglestu, og Treu sjøl hadde vært i konflikt med Lofthus. Møglestu og Lofthus var naboer, og naboskapet var ikke av den gode sort. Det var mye krangling om penger, og Møglestu var blant annet oppbudsmann da Lofthus gikk konkurs i 1782. Treu og Lofthus havnet flere ganger i retten, og det gikk dårlig for sistnevnte. I oktober 1786 stevnet Lofthus Treu for å holde tilbake en godtgjørelse, noe Treu nektet. Retten frikjente Treu, mens Lofthus ble dømt til å betale den andre 12 riksdaler «for ubeføyet Trætte», og betale 84 skilling til både retten og Vestre Molands fattigkasse.
Mens rettssaken pågikk, skrev Treu hemmelige rapporter om Lofthus til stiftamtmann Adeler, og i februar 1787 ble det lagd en plan hvor Treu var tiltenkt å arrestere Lofthus på hans egen gård. Planen lot seg ikke realisere, men Lofthus ble arrestert 15. mars 1787 i Lillesand, og da uten Treus direkte medvirkning. Lofthus ble umiddelbart fraktet til Akershus festning i Christiania hvor han forble til sin død ti år senere. Bøndene i landsdelen reagerte med sinne. Blant annet ble mannen som hadde tystet på Lofthus, Hans Teilmann, banket opp med døden til følge. Både Teilmann og Treus svigerfar, Anders Møglestu, fikk belønning av kongens kasse for sin innsats, og Treu søkte om å bli belønnet med en bedre stilling.
Treus hus i Lillesand i 1975. Foto: Morten Krogstad/Nasjonalbiblioteket.
Ryddegutt på Næs jernverk: Økende sosial ulikhet og økende konfliktnivå
I påvente av belønningen, og angiverens død tatt i betraktning, er det sannsynlig at jorda brant under føttene på Treu etter arrestasjonen av Kristian Jensen Lofthus i mars 1787. Det kom som manna fra himmelen at jernverkseier Jacob Schnell trengte en ny forvalter akkurat på denne tida. Hvem kunne vært bedre egnet enn Treu, hvis navn forenet ulike aristokratiske dyder: Carl (= fri mann), Sigismund (= vern gjennom seier) og Treu (= trofast), og som hadde vist lojalitet til kongen under Lofthusopprøret?
Allerede 1. april 1787 – 15 dager etter Lofthus’ arrestasjon – var Treu på plass som øverste stedlige leder på Næs jernverk. Som nevnt, overtok han etter Hetting som forvalter. I dennes periode var masovnen kommet i helårs drift, og verket hadde fått rett til å drive sagbruk. Det var på denne måten blitt en velsmurt pengemaskin som ga solide gevinster. Likevel sank arbeidernes reallønninger, deres daglige kost ble dårligere og deres gjeld økte.[4]
Situasjonen på verket var spent, og det virker sannsynlig at jernverkseier Jacob Schnell hentet Treu inn som ryddegutt, en person som med drastiske midler kunne skape ro og orden. Schnell nærte en forkjærlighet for juridiske rådgivere og likte å ta konflikter rettens vei.[5] Treus lojalitet til øvrigheten og hans lov-og-orden-holdning overfor allmuen i Lillesand, passet da som hånd i hanske. «De holder den beste Orden og Politie paa Værket og iblandt Værks Folkene, forebygger Fylderie og sligt, samt opmuntrer til Skikkilighed. De straffer de Onde ifølge de Kongelige Andordninger», skrev Schnell i sine instruksjoner til Treu.[6]
Rettskilden Schnell henviste til var en kongelig forordning (det vil si en lov) fra 1736, som ga jernverkseierne hjemmel til å føre rettssaker over en del straffbare handlinger. Konkret dreide det seg om drikking, skulking, slagsmål og gjenstridighet eller ulydighet blant verksfolk. Treu var knapt kommet til verket før han begynte å føre saker mot arbeidere. I tillegg til forseelsene som var nevnt i loven, straffet Treu arbeidere for tjuveri, og han undersøkte en sak der han været sabotasje.
Også Ulrich Hetting hadde ført saker mot arbeidere. Dette skjedde tidlig i 1780-åra da konfliktnivået på verket steg, og det dreier seg om få saker. Hetting hadde mest sannsynlig bare skrevet ned korte referater fra forhørene på løse ark. Samtidig ignorerte han etter beste evne en innbunden forhørsprotokoll som jernverket hadde fått fra myndighetene i 1736, der rettssaker skulle innføres. Denne praksisen med møtereferater på løse ark endret Treu på umiddelbart. Han tok i bruk rettsprotokollen, formaliserte på denne måten forhørene og dommene og trappet på denne måten opp konfliktnivået. For ordens skyld skrev han også Hettings gamle møtereferater inn i protokollen da han oppdaget at disse manglet.
Treus verdensbilde og synet på arbeiderne
Treus verdensbilde – verdier, normer og regler – og synet på arbeiderne på Næs jernverk, kom til syne i åtte forhør som han gjennomførte i sin periode som forvalter. (Til sammenlikning hadde Hetting ført fire saker på 31 år.) Verdensbildet var, ikke overraskende, forankret i standssamfunnets strengt hierarkiske, religiøse og patriarkalske forestillinger. På toppen av hierarkiet tronet sjølsagt den kristne gud, deretter fulgte den dansk-norske kongen og deretter igjen verkseier Jacob Schnell. Under verkseieren rangerte forvalter Treu som var eierens stedfortreder på verket. Forholdet mellom eier og forvalter var klart hierarkisk, men hadde også visse momenter av gjensidighet. Schnell levde i København og brevvekslet med og var avhengig av Treu. Under forvalteren sto en teknisk direktør, bergmester Green, og en administrasjonssjef, bokholder Gregers Kiær. Under denne ledelsen rangerte de ulike arbeidsformennene. Arbeiderne på nederste rangstige omtalte Schnell som «mit Værksfolk», noe som uttrykte den paternalistiske relasjonen mellom høyt og lavt i det lille jernverkssamfunnet. Med tanke på den store gjelda som alle arbeiderfamilier hadde fått hos jernverkseieren, henspilte uttrykket nærmest på personlig eierskap og slavebinding til verket.
Om en legger litt godvilje til, kan en se forskjeller mellom Hetting og Treus valg av ord i rettsprotokollen. Treu var en smule mindre moraliserende og mer nøktern og formalistisk i språket enn både forgjengeren og stedfortrederne. Hetting skrev for eksempel om noen arbeideres «skammelige og tyvagtige Gierning» og deres «dristige og utilladelige Forhold». Bergmester Green og bokholder Kiær, som gjennomførte et forhør i Treus fravær, skrev om en arbeiders «slette Opførsel», «usømmelige Talemaader» og «foregaaende Grove og uforskammede Opførsel». Treus ord er i mindre grad moraliserende pekefingre, og språket hans virker mer nøkternt og juridisk formelt: «for indbemeldte Forseelse at betale til Ness Jern-Værks Fattige»; «hans uordentlige og strafværdige Opførsel»; «for Udsvævelse og Forsømmelse i Værkets Tieneste»; «for begaaede Forseelse»; «deeltage udi en lastværdig Handel»; «ovenmeldte ulovlige Handel og strafværdige Opførsel»; og «for deres uordentlige Samling Skiertorsdags Afften bør bøde». Men helt uten moralske vurderinger er ikke Treus referater heller: Vi finner enkelte formuleringer som «deres ryggesløse Forhold, Drukkenskab og tyvagtige Omgang med Borjern» og en advarsel mot «Udyd og svigagtig Opførsel». Når det gjelder type saker og straffeutmåling, er det vanskelig å se forskjeller mellom Treu og forgjengeren.
Opprør mot Treu
Når det gjelder type forseelser, forekom alt som var nevnt i den kongelige forordningen fra 1736: skulking, drikking, slagsmål og oppsetsighet. I tillegg påtalte og dømte Treu arbeidere for tjuveri, og han undersøkte en mistenkelig driftsforstyrrelse ved verket; om hendelsen skyldtes sabotasje. Av alle disse sakene skal vi se på en spesielt dramatisk sak som kan kaste lys på hvordan Treu behandlet arbeiderne og hvordan disse reagerte med et spontant opprør.
Påskeaften den 22. mars 1788 kl. 0700 var ikke kulleharker Ole Billett på arbeid i masovnen. Forvalter Treu mente Billett hadde skulket, og det tok seg ikke godt ut «i Betragtning af hans store Gield til Værkets Respective Eier», og særlig fordi han fem dager tidligere hadde tatt imot proviant for to måneder på verkets magasin og dessuten «nylig opbaaret Penge til Klæder». Det forverret dessuten saken at Billett hadde skulket for andre gang. Billett reagerte på tiltalen med «en gruesom Eed, at ville gaae fra sit Arbeie enten han saa fik Tilladelse eller ikke». Deretter opplyste han til sitt forsvar at han hadde skaffet en vikar til arbeidet i masovnen. Billett hadde tenkt seg at verket skulle betale vikarens lønn og at beløpet ville bli lagt til hans, Billetts, gjeld.
Treu henviste til forordningen fra 1736 § 11 og den tidligere advarselen Billett hadde fått for fravær uten tillatelse, og dømte Billett til «20 Timers Hensiddelse paa Vand og Brød i Værkets Arrest-Huus», det vil si resten av påskeaften og deler av første påskedag. Deretter skulle han møte på jobben igjen dagen etter, 2. påskedag kl. 0700. Straffen skulle iverksettes straks og Billett føres til arresten. På veien til arresthuset ble følget «ved Marsovnen standset af en Deel Marsovn- og Værks-Arbeidere, der modsatte sig bemeldte Kulleharkers Arrest». Arbeiderne mente at Billets nærmeste leder, bergmester Lars Fredrik Bergstrøm, «skulde have givet ham Tilladelse, at blive Hiemme i Paaske-Dagene, naar han fik Ole Olsen for Værkets Regning i sit stæd». Bergstrøm benektet at han hadde gitt en slik tillatelse, men arbeiderne sto på sitt. En av de solidariske arbeiderne, malmbanker Gunder Larsen, truet «med Eed» at Billets kamerater «vare nok saa mange» at «de kunde holde Ole Billett» og «hindre Justitiens Fremme».
Siden arbeiderne var tallmessig og fysisk overlegne, måtte Treu gi etter. Nederlaget ble kamuflert i form av et kompromiss: «For at forebygge videre Opløb og Uorden» ble dommen frafalt. Billett slapp unna med å forsikre at han ville møte opp i masovnen 2. påskedag.
Oppløpet og motstanden var noe som ikke hadde hendt tidligere på Næs jernverk. Saken mot Ole Billett må ha inneholdt en dråpe som fikk begeret til å renne over. Kanskje bakgrunnen kan sees i den langvarige nedgangen i reallønna, gjelda som hopet seg opp og maten som ble dyrere eller i Treus lederstil. Arbeiderne godtok ikke dommen i denne saken. De erklærte seg solidariske med Ole Billett og truet med fysisk makt dersom Treu skulle insistere på å sette Billett i arresten. Arbeiderne fikk det som de ville, og ledelsen måtte bøye av.[7]
En uke etter at Treu kom til Næs jernverk, lørdag 7. april 1787, tok han i bruk jernverkets forhørsprotokoll, den såkalte «Justitz Protocoll». Protokollen hadde da ligget urørt i mer enn femti år. Størrelsen på signaturen tyder på at Treu la vekt på sin overordnete stilling og makt på verket.
Forvalter i en overgangstid
Det ser ut som om verkseier Jacob Schnell hentet Treu til Næs Jernverk som en ryddegutt. Med sin juridiske kompetanse og praktiske erfaring fra Lofthusopprøret skulle han få slått ned det som var av smådelikter på verket: skulking, drikking, slåssing, individuell gjenstridighet og tjuveri. Dette lyktes ikke Treu med, og uroen ser snarere ut til å ha økt i løpet av de seks og et halvt år han var på verket.[8]
Treu forlot verket etter alt å dømme i september 1793. Vi vet ikke grunnen til det. Det er mulig at det brøt ut konflikter om ansvarsfordeling og makt innad i den stedlige verksledelsen. I mai 1792 fikk Treu sorenskriver Finne i Nedenes amt til å føre forvalterinstruksen inn i notariatprotokollen. Instruksen hadde Treu fått av verkseier Schnell 12. april 1787, og i instruksen var hierarkiet og ansvarsfordelingen på verket klart definert. Kanskje noen av Treus underordnete (bergmester Green og bokholder Kiær) eller delvis sideordnete (magasinforvalter i Tvedestrand Knut Westlye, også kalt for forvalter) kranglet med Treu om hvem som fikk det siste ord i avgjørende saker? Da den tyske legen Jacob Mumsen besøkte verket i 1788, da Treu var forvalter på verket, noterte Mumsen: «Hr. Bergmester Bergström, en svenske, driver det hele verket.»[9]
En supplerende forklaring for hvorfor Treu dro, kan ligge i skjevheter i avlønningen. Treu var verkets øverste stedlige leder, men hadde ikke høyest lønn. Forgjengeren, Hetting, hadde 400 riksdaler i årlig lønn, mens Treu fikk 300 riksdaler. Dette kan forklares med ansiennitet. Hetting hadde tross alt en mannsalder i fartstid da han avgikk med døden, mens Treu var fersk i faget. Ifølge lønnslistene (verksbøkene) for 1792 og 1793 klatret Treus underordnete, bergmester Green, dette året forbi Treu på lønnsstigen og gikk opp til 320 riksdaler. Kanskje det var denne skjevheten som fikk Treu til å ta hatten sin og gå? Etter at Treu hadde reist, fra og med 31. august 1793, fikk bokholder Kjær lønnspålegg og en årslønn på 320 riksdaler, mot tidligere 200.[10] Senere ble bokholder Kjær forfremmet til forvalter og fikk en årslønn på 400 riksdaler! I så fall ble de iøynefallende skjevheten rettet opp. At Treu hadde lavere lønn, kan eventuelt tyde på at verkseier Schnell ikke var fornøyd med ham.[11]
Epilog: Vestover, jurist i solnedgang
I løpet av tiden i Holt fikk ekteparet Treu to sønner: Niels Schytte Treu (f. 1789) og Georg Fridrich Adler Treu (f. 1790), oppkalt henholdsvis etter den tidligere fogden i Nedenes amt og den tidligere stiftamtmannen for Christiansand stift. Dette var nokså klare tegn på hvem Treu holdt seg inne med.
Som en sein belønning for hjelpen under pågripelsen av Lofthus, ble Treu utnevnt som overtollbetjent i Mandal.[12] Han tiltrådte i dette embete 5. november 1794. Muligens var han tollkontrollør i Stavanger fra han sluttet på Næs jernverk og begynte som overtollbetjent i Mandal. Mandal var en liten, livlig havneby, kjent for mye smugling og tollsvik, i alle samfunnslag. Tollembetets bemanning var lavere og avlønningen dårlige enn andre steder i landet. Tollvesenet i Mandal mellom 1730 og 1805 var i en uryddig tilstand og svært omstridt: «Flere av tollembetsmennene ble regnet for udugelige, og enkelte fikk avskjed fra tjeneste på grunn av misligheter.»[13] Ikke desto mindre nøt de en viss status i lokalsamfunnet. Samlet sett kan Treu ha hatt en inntekt på nesten 500 riksdaler og var på denne måten en del av ladestedets elite. Lykken varte ikke lenge. Halvannet år etter at familien flyttet til Mandal døde Treu den 9. juni 1796, 53 år gammel.
Referanser
Artikkelen er skrevet av Frank Meyer, Næs Jernverksmuseum, og basert på Terje Ellefsen og Frank Meyer, Carl Sigismund Treu: En biografisk skisse. Vestre Moland og Lillesand historielag, Årsskrift nr. 18, 2022: 109–120.
[1] Hetting var født den 21. november 1725, mest sannsynlig på Solum i Telemark. Jf. Ingeborg Fløystad, Ingeborg Fløystad: Innvandrere og tilflyttere ved et jernverk tidlig på 1700-tallet. Eksempel: Båseland jernverk, Fortuna 8, 2023: 72–91.
[2] Christian Gierløff, Tobakkens krønike. Oslo: Grøndahl, 1928.
[3] Karl Leewy, Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider, bd. 6. Kristiansand: Christiansands Sparebank – Historiefondet, 1980. Salgsannonse i Christiansands Uge-Blade fra 23. september og 7. oktober 1784. Huset som familien Treu levde i ble i salgsannonsen beskrevet som et «for en distinquered Famille vel indrettet Huus af enkelt Etage med Qvist over [...]. Bygningen er 12 Lofted opført af bedste Fyrre Materialier, paa dobbelt Muur, 3 Danske Alen høy indvændig, og med sine Afdeelinger sc. Bryggerhus, Kielder, Rulle- eller Pak-Boe og Ved-Rom udgiør dens gandske Længde 22ve og Bredden 16 Alen Danske; Den indeholder følgende Værelser, sc. fra Hoved-Indgangen eller Forstuen, som er 4re Alen breed, en Stue paa hver Side, begge af lige Størrelse, sc. 9 Danske Alen i Firkant og gode 5 Alen høye; Ved begge Stuer er Kammer af eens Størrelse, sc. 7 Alne paa hver kandt og det derimellem værende Kiøkken 7 à 8 Alen i Længde og Bredde, hvortil er Indgang saavel fra Forstuen som Daglig-Kammeret, og Udgang til Gaarden med Bislav, hvorfra og Nedgang til Bryggerhuset. [...] Trende Værelser kan indrettes paa Overbygningen, foruden Alkover til Klæde-Kamre etc. Til Huset er frie Grund, Gaards-Rum og Urte-Have [...].»
[4] Frank Meyer, Utviklingen av økonomisk ulikhet på Baaseland/Næs Jernverk på 1700-tallet. Fortuna 7, 2021: 120-161. Frank Meyer, Sosial uro og konflikt på Næs Jernverk 1782-1823, i Fortuna 8, 2023: 2022: 92–121. Begge artikler er i stor grad basert på Ingeborg Fløystads studier om arbeidernes materielle forhold på Båseland og Næs jernverk.
[5] Aalls karakteristikk i Erindringer (1833).
[6] Statsarkivet i Kristiansand, Nedenes sorenskriveri før 1824, SAK/1221-0007/L/La/L0003: Notarialprotokoll nr 3, 1773-1812, s. 259b-260a, §23, folio 261b. En stor takk til Gotisk gruppe ved Slekt og Data Vest-Agder for hjelp med transkriberingen!
[7] Næs Jernverk, Båselands og Næs jernverks arkiv, Verksbok 1788, folio 119. Ole Billett ble den 31. mars 1788 trukket for 1 riksdaler 2 ort til Ole Olsen. Han sto for øvrig ikke på lista over verkets arbeidere som overbergamtet satte opp i 1799–1804. https://static1.squarespace.com/static/5e83c14ef41ffb4cd5546ff9/t/5fbfa078fa04221c711db288/1606393977362/Arbeidere+på+Nes+Verk+1799+-+1804.pdf
[8] Året etter at Treu hadde forlatt verket kom det, i forbindelse med en arbeidsulykke hvor en arbeider ble skadet, til et enda mer omfattende og voldsomt, men likedan spontant opprør. Det var ikke bare vanlige arbeidere, men også arbeidsledere som deltok i dette oppløpet. Ordbruken var kraftig, det kom til ødeleggelse av materialer som var viktige for produksjonen og den nye, men likedan midlertidige, forvalteren ble puffet og dyttet. Alt dette tyder på at uroen snarere økte enn at den ble mindre etter Treus tid på Næs jernverk. Jernverkseier Schnell så seg nødt til å komme med en mer formell verksorden, men uroen og konfliktnivået dempet seg ikke av den grunn. Under et besøk på verket i 1798 eller 1799 ble han sjøl fornærmet av en arbeider, noe som førte til at han – ifølge Jacob Aall – solgte jernverket. Jacob Aall, Erindringer 1780-1800, i: Historielaget for Telemark og Grenland. Aarsskrift 1939: 123–130.
[9] Sitert i Sv. Svendsen, Tvedestrand. Bidrag til stedets historie. Utgitt av Tvedestrand kommune til stedets 100 års jubileum som ladested 1836–1936. Oslo: Fabritius & Sønners Boktrykkeri, 1936: 499.
[10] https://media.digitalarkivet.no/view/195438/27, besøkt 7. februar 2023.
[11] Jeg takker Ingeborg Fløystad som formulerte denne teorien i en e-post til meg 22. november 2022.
[12] Georg Sverdrup, Lofthusbevægelsen. Kristiania: Grøndahl & Søn, 1917.
[13] Finn-Einar Eliassen, Mandal bys historie, bd 1. Mandal: Mandal kommune, 1995.