Bærums jernverk: Norges første jernverk (1622-1874)
Bærums Jernverk – som lå på Bærums Verk i Lommedalen – var det første egentlige jernverket i Norge. I 1622 lyktes innvandreren Tobias Kupfer og hans arbeidere å smelte malm til flytende jern. Masovnen, som var redskapet som gjorde dette miraklet mulig, var den første av sitt slag i Norge.
Bærums Jernverk ble etter hvert et av de tre største jernverkene i Norge, og her ble det tilvirket flytende jern i drøye 250 år, fram til 1872. I hele 80 år ble jernverket ledet av kvinnelige sjefer! Les mer om Bærums Jernverk under bildet.
Bærums Jernverk. Kobberstikk av Christian August Lorentzen (1790 til 1799). Foto: Oslo Museum/Digitalt Museum.
I 2022 var det 400 år siden at det for første gang i Norge rant flytende jern ut av en masovn. Dette skjedde i 1622, og masovnen sto i Lommedalen i Bærum. Virksomheten ble etter hvert til en av landets største bedrifter – Bærums Jernverk. Jernverket ble til på et sted der tyskeren Paul Smelter siden 1610 hadde drevet et såkalt «rennverk». I rennverket lagde Smelter jernprodukter, men teknologien hadde klare grenser. De kunne ikke framstille flytende jern, det vil si det var ikke mulig å støpe kanoner, granater eller ovner, alt sammen varer som kongen hadde en eksistensiell interesse i å få tak i.
Smelter foreslo i 1614 å samle alle jernverkhytter – det vil si rennverk – som den dansk-norske kongen Christian IV eide rundt Christiania, i Bærum. En saksisk spesialist, Tobias Kupfer, ble hentet til anlegget i begynnelsen av 1620-årene for å bygge en masovn, og ved hjelp av denne masovnen skulle arbeiderne for første gang evne å framstille flytende jern i Norge. Jernet kunne så støpes til kanoner, granater, skipsballast og husgeråd.
Det hadde tidligere vært forsøk på å smelte jern i Norge. Det er dokumentert at engelske spesialister bygde to masovner ved Skien (i 1574) og i Hakadal (1575). Imidlertid sier kildene ingenting om at ovnene faktisk ble satt i drift og at det ble støpt støpegods. På denne måten var masovnen i Bærum den første fungerende masovnen i Norge. Den var bygd etter forbilder fra Sachsen i Tyskland og kanskje tre til fire meter høy.
Verket var ingen umiddelbar suksess. Tvert imot. Da arbeiderne tok til å fyre i ovnen, dannet det seg sprekker, og ovnen gikk i stykker. De måtte starte forfra og murte opp en helt ny og forbedret ovn. Den nye masovnens vegger holdt, men heller ikke da ble det noen stor suksess. Det ble med tre blåsninger, hver på tre uker, mellom 20. april og 8. oktober 1622. Det var bare to arbeidere ved masovnen: masmester Peter Weicholt og former og støper Jost Elster. Det vi vet om produksjon av støpegods tyder på magre resultater: 125 kanonkuler under de to første blåsningene og en «feuermørsel» (morter) under den tredje.
Jernverksdriften i Bærum var så mislykket at verket lå nede igjen i 1623 og kongen, Christian IV, dro seg helt ut av jernverksdriften. Han overdro retten til å drive jernverk i Norge til det såkalte Jernkompaniet (Det store Jern Compani). Dette var et privat foretak som myntmester Johan Post og Bremens-borgeren Herman Krefting ledet. De fortsatte driften ved Bærum og bygde dessuten masovner ved Fossum (Skien), Eidsvoll og Barbo.
Privilegiene:
Forpliktelser til bøndene, friheter til arbeiderne
For å drive sin virksomhet, ble Jernkompaniet den 25. oktober 1627 utstyrt med spesielle rettigheter – privilegier. Disse ga Jernkompaniet enerett til å anlegge og bruke jernverk og andre bergverk i Norge, sjøl om bare Bærum ble nevnt (Bergum Hered). Kompaniet fikk også tollfrihet for alle varer innført fra Danmark til forsyning av arbeiderne og andre på verkene. Verksfolkene og deres barn nøt også frihet fra militærtjenesten – noe som må ha vært en stor fordel for dem.
Masovnen slukte store mengde trekull, og for å få forsyninger på plass slo privilegiene fast at Jernkompaniet kunne hogge så mye tømmer det trengte i kongens skoger rundt verket, både til trekullproduksjon, seteved og bygningsmateriale. Kongen påla oppsitterne på bondegårdene som hørte til verket å kjøre trekull til verket, mot en rimelig betaling. Det er det første tilløpet til liknende ordninger med større utstrekning som ble kalt for cirkumferens (omkrets).
Det er usikkert hvor mye virksomhet det var mens Jernkompaniet eide Bærums Jernverk (fram til 1631) og hva som ble til av støpegods. Men vi vet at stattholderen i Christianiaverket i april 1633 betalte jernverket 1017 daler for 12 kanoner, levert til slottets og byens forsvar. Fem år senere, i 1638, var det imidlertid slutt igjen – en storflom ødela det som fantes av anlegg i 1638.
Ny giv med nederlandsk kapital
Jernverket opplevde en ny giv fra og med 1641, da de nederlandske storkjøpmennene Marselis ble eiere av verket. Det manglet verken på penger eller vilje. Marselis-brødrene utstyrte jernverket med en ekstra masovn, som var i drift fra 1643, det vil si at produksjonen kunne foregå uten avbrekk og at det kunne lages store mengder flytende jern samtidig. Dette var spesielt viktig ved støping av kanoner. På denne tida foregikk produksjonen jevnt og trutt: I 1652 gikk den ene ovnen sammenhengende i 19 uker og arbeiderne støpte 100 skippund ‘Stykker’ (kanoner, 300 skp. kuler og 200 skp. stangjern.» I 1653 ble verket utvidet med en stangjernshammer, slik at verket fra da av hadde to. Det er usikkert fra når av, men i hvert fall ble Slependen jernverkets havn.
Gabriel Marselis eide verket i tolv år, fram til 1664, da han trakk seg ut av jernverksbransjen for å satse på trelast. Han solgte verket ds til sin bestyrer Johan Krefting. Denne hadde lært jernverksdrift fra barnsbena av. Hans far var tyskeren Hans Krefting fra Bremen, som var en av to partene i det private Jernkompaniet, som fra 1624 hadde drevet jernverkene i Bærum, Hakedal, Fossum (ved Skien) og Eidsvoll. Johan Krefting selv hadde styrt Eidsvoll Verk i elleve år, fra 1651 til 1662. Deretter ble han stedlig leder (fullmektig) på verket for Marselis.
De tre Annaene
Da Johan Krefting døde, begynte en åtti år lang, nesten sammenhengende periode med kvinnelig styre av det enorme verket. På denne tida var det ikke lov for kvinner å opprette egne virksomheter, men de kunne arve eksisterende firmaer fra sine ektemenn og drive dem videre. Og kvinnene gjorde det godt på Bærums Jernverk! Det var tre generasjoner Anna som ledet verket i lange perioder og gjennom tykt og tynt.
Den første var Anna Krefting, født Felber, som ledet verket i hele 27 år, fra 1674 til 1701. Anna (også kalt Annichen Jacobsdatter Felber og Anna Krefting d.e.) var en kvinne det står respekt av. I løpet av 22 ekteskapsår (mellom 1652 og 1674) fødte hun ikke mindre enn 14 barn, det vil si omtrent så raskt som det biologisk sett er mulig. Da hun ble enke, overtok hun ledelsen av jernverket og kjøpte et titalls gårder. Dette var et strategisk viktig trekk fordi jerntilvirkningen i masovnene slukte enorme mengder med trekull, og skogen på gårdene ga råstoff til det.
Anna Paulsdatter Vogt Krefting (1683-1766) oljemaleri. Foto Norsk folkemuseum NF.09207.
Neste kvinne ut var Anna Felbers svigerdatter, Anna Paulsdatter Vogt Krefting (1683–1766). I 1712 ble hun enke i en alder av 29 år. Som sin svigermor og navnesøster, overtok Anna Vogt ledelsen av jernverket, inkludert handel med eiendom, framstilling av trekull og gruvedrift. Flere ganger måtte hun forsvare gruven på Langøy mot urettmessig malmbryting av andre jernverkseiere. Alt i alt drev hun jernverket i 54 år – lenger enn de fleste, ja kanskje alle mannlige jernverkseiere. I «patriarkalsk» ånd opprettet hun en verksskole for barna til arbeiderne på jernverket, og hun ga sjenerøse gaver til Tanum kirke, blant annet en prekestol, døpefont med baldakin, en knelebenk og ei lysekrone. Hun fikk også laget gravkapell og gravkjeller for sin familie.
Som om det ikke var nok å drive det enorme jernverket i Bærum, fikk Anna Vogt i 1719 privilegium til å drive Dikemark Jernverk i Asker. I førstningen ledet hun verket sammen med ektemannen til sin datter, Anna Katarina Krefting. Da ektemannen døde i 1742 drev de to kvinnene, mor og datter, Dikemark Jernverk sammen i tre år. Deretter overtok dattera, Anna Katarina, ledelsen alene og fram til sin død 33 år senere.
Fire år før Anna Vogt, eier av Bærum Jernverk, døde, i 1762, brant store deler av jernverket, blant annet hovedgården. Anna var da nesten 80 år gammel. Likevel brettet hun opp ermene og tok til å gjenoppbygge verket. En ny hovedgård sto ferdig i 1764. Da hun døde like før sin 83-årsdag, var det ingen av arvingene som ville overta, og verket ble solgt på auksjon.
Kunnskapsimport og monopol på ståltilvirkning
Jernverkene var basert på kapital og kompetanse. Fra og med annen halvdel av 1700-tallet ble det mer og mer vanlig at jernverkseiere hadde fått seg både praktisk og formell kompetanse i jernframstilling. Dette viste seg også ved Bærum jernverk, der Conrad Clausen ledet verket fra 1773 og fram til sin død i 1785. Han var bare 19 år, men hadde skaffet seg en solid bergmannsutdannelse og hadde studert svenske og engelske driftsmetoder, noe som skulle sette sitt preg på virksomheten ved Bærum i hans korte levetid. Clausen innførte ny teknologi og fikk etter hvert monopol på framstilling av stål i Norge. I tillegg til Bærums Jernverk eide Claussen også Sognedals Jernverk i Buskerud. Da Clausen døde, ble begge verket overtatt og ledet av enka Kirsten Nilson (1757-1827), men bare i et par år. En annen mann med mye praktisk kunnskap kan nevnes for tida rundt 1770 ved Bærums Jernverk, nemlig Jens Gram som også var bestyrer ved Moss og Frolands verk i perioder.
Konserndannelse under Peder Anker
I 1791 kjøpte stormannen Peder Anker jernverket. Anker var generalintendant i Akershus stift og eier av Bogstad gård med hele skogkomplekset nord for Oslo. Han eide verket i 33 år, fram til 1824, og utvidet og moderniserte driften sterkt. Under høykonjunkturen på 1790-tallet bygde Peder Anker en masovn (mulltømmerovn) på Fossum ved Lysakerelva og en stangjernshammer i Maridalen, nordøst for Oslo. I 1820 kjøpte han Hakedals Verk, og sammen med sin svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg, som senere drev jernverkene, bygde han vei fra Maridalshammeren til Hakedals Verk – den såkalte greveveien. Bedriften besto da av masovn og stangjernsnhammere ved Bærum, masovn og stangjernshammer ved Fossum, stangjernshammer i Maridalen og masovn og to stangjernshammere ved Hakedals Verk. I 1820 kjøpte Peder Anker dessuten Moss Jernverk.
I 1824 overtok grev Herman Wedel-Jarlsberg jernverket, som ble det tredje i et jernverkskonsern han eide, sammen med Hakedal og Moss jernverk. Da Wedel-Jarlsberg døde i 1840, førte enka bedriften videre, før Baron Harald Wedel Jarlsberg overtok i 1849. I 1872 – kanskje to år senere - ble masovnen nedblåst og verket ble et støperi. Det vil si at verket ikke tilvirket eget råjern lenger, men brukte skrapjern eller kjøpte jern fra andre jernverk for å støpe støpegods. Bedriften het da Bærums Verk I/S og drev med støperi fram til 1964.
Bærums Jernverk, fargelitografi av Peter Christian Friderich Wergmann (1837). Foto: Oslo Museum OB.02345.
Hvor kom malmen fra?
I de første tre tiårene tok en malm fra gruver i nærheten av verket. I Marselis tid, midt på 1600-tallet, ble Solberg gruve ved Arendal, Langø ved Kragerø og til slutt Barbu og Braastad i Arendal tatt i bruk. Under høykonjunkturen i 1790-årene tok Peder Anker opp igjen de gamle gruvene fra 1539 ved Sognsvann for å få en god blandingsmalm. Han bygde vei fra Bærums Verk over Fossum og Sognsvannsgruvene til Maridalshammeren – den såkalte Ankerveien.
Litteratur
Amundsen, Kari, Blant baroner og kølabrennere i den privilegerte industrien 1550-1850. I Swensen, Grete (red.), Reisen til Akershus: bidrag til fylkets kulturhistorie. Strømmen: Akershus fylkesmuseum, 2000: 39-70.
Anker, Thor, Jernmalmen og Bærums Verk. Asker: Asker og Bærum historielag, 1999: 121-127.
Bærums verk, Fortegnelse over endeel Kakkelovne og Andet Stöbegods somproduceres ved Bærums Jernverk. Bærum: Bærum Verk 1830.
Fløystad, Ingeborg, Mørland jernverk i Sannidal. Et industritiltak på 1600-tallet. Fortuna 5 (2014): 25-35.
Frydenlund, Bård, Stormannen Peder Anker. Oslo: Aschehoug 2009.
Hauge, Yngvar, Bærums verks historie. Bærums verk, 1953.
Jacobsen, Jacob, Paul Smelter og Bærums Verk. Asker: Asker og Bærum historielag 1991.
Høvås, Elisabeth, En historie om Bærums Jernverk (https://www.yumpu.com/no/document/read/17708615/fortellinger-fra-langy-en-historie-om-baerums-jernverk, besøkt 6. februar 2022).
Marthinsen, Liv, Asker og Bærum til 1840. Oslo: Universitetsforlaget 1983: 265-278 (https://www.nb.no/items/b81882cd6529cdd56cf7eb944c554a48?page=267&searchText=Marthinsen%20Askers%20og%20Bærums%20historie, besøkt 6. februar 2022).
Thuesen, Gunnar, Jernstøping i Norge inntil 1850, Volund 1963: 119-161.
Thuesen, Gunnar, Den første dokumenterte bergverksdrift i Norge, Volund 1979: 7-60.
Ta kontakt
Ta kontakt med oss hvis du har kommentarer, informasjon eller spørsmål angående blogginnlegget. Vi hører gjerne fra deg!