Prosjekt kullmile
Høsten 2020 gjennomførte vi et helt spesielt prosjekt ved Næs Jernverksmuseum:
Vi brente ei kullmile ved vannet Niksjå på gården Hegland i Tvedestrand kommune.
Siste del av prosjektet starter 1. juni. Da skal kullmila rives. Se vår video om denne delen av prosjektet og arrangementet tirsdag 1. juni kl. 18.00.
Peder Vaaje Hegland sjekker kullmile, ei reismile med skorstein.
Peder Vaaje Hegland har erfaring med milebrenning og er derfor både pådriver, mentor og praktisk tilrettelegger for prosjektet. Han gjorde mye av forarbeidet på stedet for kullmilebrenningen.
Mila er ei svensk skorsteinsmile utviklet i 1930-årene og blir bygd av tørrgranved. Dette er ei «minimile» (15 kubikkmeter trevirke, ca. 5 m i diameter) og anslagsvis 1/5 av størrelse og volum i forhold til vanlige miler fra den gamle jernverkstida. De eldre milene skulle romme ca. 75 kubikkmeter trevirke.
Du kan høre mer om prosjektet og folkemusikk knyttet til kullmilebrenning i
NRKs Folkemusikktimen fra 15. november 2020.
Prosjektet er i tre deler:
1) Byggingen av mila foregikk fra 15. september og arbeidet er ferdig.
2) Lørdag 31. oktober ble mila tent. Fra dette tidspunktet måtte mila passes 24 timer i døgnet i 5 dager.
3) Kullmila er slukket. Neste steg er å rive den, men pga. korona-situasjonen venter vi med dette til 1. juni 2021.
Ta gjerne kontakt med oss hvis du har lyst til å være med på prosjektets siste del: riving av kullmila!
Meld deg på som
frivillig ved riving av mila. (kull i sekker)
Vi starter tirsdag 1. juni kl. 18.00 med eget arrangement.
Videre arbeid med riving og kull i sekker fra 2. juni.
Sted
Ved vannet Niksjå ved gården Hegland i Tvedestrand kommune (se kart under).
Påmelding til Helle Lofstad ved Næs Jernverksmuseum
Tlf: 96 01 34 22
Epost: hl@jernverksmuseet.no
Kullmila er reist ved vannet Niksjå, 7,5 km fra Næs Jernverksmuseum, langs Vålandsveien retning Froland.
Litt historikk om milebrenning i eldre tider
Milebrenning foregikk i stor skala øst i Agder i tilknytning til de tre jernverkene Næs, Froland og Egeland. Arbeidet har lange tradisjoner i skogsbygdene, og jernverkene ble lagt der tilgangen til trekull var størst. Dette er et mønster som går igjen ved alle jernverk, både i Norge, i Sverige og ellers i Europa. Vi ser også at måten dette arbeidet ble utført på er svært likt fra land til land.
Produksjon av trekull i miler var en stor og arbeidskrevende virksomhet for bøndene fra 1600-tallet til 1850-tallet. Grunnen var at jernverkene hadde behov for store mengder trekull i jernproduksjonen i Masovnen og for å omdanne støpejern til smijern i Hammeren. Jernverkene var avhengige av de lokale bøndene for leveranser.
De ulike arbeidsprosessene med milene sysselsatte i perioder store deler av den mannlige arbeidsføre befolkningen av bønder og deres medhjelpere, og i tillegg lokale hester i skogsbygdene. (Noen få knivmakere her i landet har brent sitt eget kull helt fram til 1990-tallet.)
Da jernverkene innskrenket eller la ned jernproduksjonen, ble også behovet for trekull mindre eller falt bort. Dette førte til at teknikken og kunnskapen om fremstilling av trekull i miler var i ferd med å forsvinne. Og det er dette vi skal forsøke oss på i vårt prosjekt: Ta opp tradisjonen og brenne en «moderne» kullmile utviklet på 1930-tallet.
Gården Hegland
Gården Hegland ligger ca. 10 minutter med bil fra Nes Verk og eier skogområder ved Niksjå der vår kullmile skal ligge. Her hadde bonden på et tidspunkt plikt til eller avtale om å levere kull fra 3 miler og hver mile skulle inneholde 32 lester kull. Det vil si til sammen 96 lester kull. Hver kullkurv rommet 1 1/2 lest. Hvor mange turer ble dette til sammen mellom Hegland og verket?
Bonden og hans folk hadde ca. en måned hver vinter med kullkjøring til og fra verket, og de rakk to turer per dag. Kullet ble levert om vinteren for det var best å kjøre på vinterføre. Hver gård hadde brøyteplikt langs vinterveien, og det var dager hvor hestene gikk i lange rekker til eller fra verket. Det var gårder langs veien som tilbød overnatting for de kullkjørerne som hadde lengst vei innenfor sirkumferensen.
Bøndene fikk betalt for leveransene og det ble sirlig notert på ei trestikke/fjøl hvor mye hver enkelt hadde levert. På verket var det mulig å handle både matvarer, som sukker og salt, og brennevin. Underveis tok kjørekarene matpause og fikk slått av en prat med naboer og kjente.
Les mer om kullmiler ved jernverkene her.
Mileprosjektet er et samarbeid mellom Næs Jernverksmuseum, Peder Vaaje Hegland og
venneforeningen Jernverkets Venner.