Forestillingen om Sørlandet domineres i dag av ferie og fritid. Det er en sannhet med så mange modifikasjoner at det ikke er noen sannhet lenger. Agder har i lang tid vært et kjerneområde for industri, arbeid og arbeiderbevegelse i Norge.

Når vi snakker om Agder og Sørlandet i dag, tenker nok mange først og fremst på sol og sommervarme, ferie og fritid. Eventuelt kommer jord- og skogbruk til. Men Agder var og er også et viktig industri- og arbeiderfylke. Var det ikke i Arendal at Arbeiderpartiet ble stiftet? Er det ikke slik at en rekke taleføre politiske agitatorer, ideologer og strateger kom fra Sørlandet? Går det ikke gjetord om at Kristiansand er det nye Houston? Når minnet og bevisstheten om Agder som industri- og arbeiderfylke likevel er så svakt utpreget, er det kanskje på sin plass å spørre: Når begynte den industrielle utviklingen på Agder og hva har vært typisk for den? Hvordan har industrien på Agder endret seg gjennom tidene? Når begynte arbeiderne på det «blide» og «konfliktskye» Sørlandet å stå opp for sine rettigheter og interesser, og hvordan har det gått med dem?

Disse spørsmålene bør i sterkere grad settes på dagsorden blant historikere, både på Agder og andre steder. Med bakgrunn i seminaret «Arbeid, arbeidere og arbeiderbevegelsen på Agder 1500–2020» som ble arrangert på Kuben i fjor høst, og som nå foreligger som antologi, vil jeg her presentere viktige aspekter ved arbeiderbevegelsens fascinerende historie på Agder.

Skiftende industrielle tider

Historien om industrielt arbeid på Sørlandet er lang, stolt og variert. Det industrielle arbeid på Agder dreide seg ofte om former for arbeid og tilvirkning som var tuftet på høy kompetanse, og denne kom ofte til Agder i hodene og hendene til regionale og internasjonale migranter. I tida før 1850 er dette mest tydelig når det gjelder de fem jernverkene i Barbu, på Froland, Baaseland/Næs, Egeland og Vigeland. Jernverkene var basert på en høy grad av arbeidsdeling og kompliserte og tett sammenvevde arbeidsprosesser. Smelting av jern og framstilling av smijern var datidas høyteknologi. Det viktigste av kunnskapen som trengtes kom utenfra til Agder.

Også skipsbyggingen, som var Agders andre industrielle bein i tida før 1850, var basert på arbeidsdeling og en importert avansert kunnskapskultur. Arendal tolldistrikt var på 1700-tallet landets største skipsbyggingsdistrikt. I økende grad bygde verftene store skip, med flere master og seil, basert på ny og importert teknologi (kravellbygging). For å få dette til trengtes det mer enn praktisk, erfaringsbasert kunnskap med røtter tilbake til vikingtida. Skipskonstruksjon ble i økende grad basert på matematiske regnestykker, tekniske tegninger og modellbygging, slik man hadde sett det i Amsterdam og København.

Flekkefjord Ullvarefabrikk (1890-1900). Fotograf ukjent/Flekkefjord museum, FF-0506.

Omstokking

Fra og med 1840-åra førte dampmaskinen til en omstokking i Agders næringsliv. Tekstilindustrien, bryggerier og bakerier tok til å prege Kristiansand og omegn fra den tida av, og ulike mekaniske verksteder, der dampmaskinene sjøl og redskaper til jordbruk og skipsfart ble tilvirket. Kristiansand etablerte seg på denne tida som industrielt senter i regionen. Et nytt brudd i den industrielle utviklingen hendte omkring 1880, da seilskutetida brått tok slutt.

Tida etter bruddet ble preget av større og mer kapitalkrevende industrier, særlig i treforedlingen. Etter århundreskiftet fulgte den elektrometallurgiske industrien, som Eydehavn er et framtredende eksempel på. På denne tida var det ikke lenger tale om lokalt forankrede næringsklynger, men en forbindelse mellom norske naturressurser (særlig vannkraft) på den ene sida, og utenlandsk kapital, know how og tilgang til internasjonale markeder på den andre. Vitenskap, kunnskap og systematisk forskning ble mer og mer viktig for sørlandsindustrien. Det samme gjaldt utenlandsk eierskap, noe som kunne skape vansker for arbeiderne og lokalsamfunnene. På 1930-tallet kom det en bølge med etableringer av små og mellomstore bedrifter på Sørlandet, for eksempel hvitevarefabrikker. Disse har fått liten oppmerksomhet så langt, men bidro til veksten i 1930-åra og etter frigjøringen i 1945. Den største vekstbransjen etter 2. verdenskrig var likevel fartøysbygging, og da med et tyngdepunkt i Vest-Agder. Raskt ble dette synonymt med bygging av plastbåter til fritidsbruk. Rundt 1970 var omtrent hver fjerde sørlending (av de med inntektsgivende arbeid) sysselsatt i industrien. Det var store forskjeller mellom menn og kvinner, med kvinner som arbeidet i hus, på småbruk og gårdene. Enda et brudd fant sted omkring 1970, da oljeindustrien kom til Sørlandet, og da i form av leverandørindustrien.

Underklassen

Agders mangfold av gode havner og rikdom på naturlige ressurser har også ført til fordelingskonflikter og sosial og økonomisk ulikhet. Mange ganger tok Sørlandets underklasse kraftig til motmæle mot øvrighet og grådige industrieiere. Dette var ikke godt synlig i tidlig moderne tid. Bryggearbeidere, daglønnere, tjenestefolk, husmenn med flere sto da sjelden fram som en egen interessegruppe. De kjempet sine kamper skulder ved skulder med sjøleiende gårdbrukere og leilendinger. Til sammen utgjorde de «allmuen» som til tider klarte å mobilisere til opprør mot «øvrigheten». Lofthusreisinga, med utgangspunkt i Lillesand, er et framifrå eksempel på dette. Det var et bredt, folkelig opprør mot øvrigheten i 1786 og 1787. Årsakene var matmangel, høyt skattetrykk og en parasittær elite.

Mer synlig ble arbeidere under opptøyene ved bergverk på 1600- og 1700-tallet. På Næs jernverk økte den materielle ulikheten dramatisk på slutten av 1700-tallet. Arbeidernes kjøpekraft sank med nesten 50 prosent gjennom århundret, samtidig som jernverket opplevde svært gode tider. Eieren bygde seg en prangende herregård ved Tvedestrand og kjøpte seg attpå til et slott nord for København. Det kom til både individuelle og kollektive tilløp til opprør – men stort sett ikke mer.

“Fanatikerne” av Adolph Tidemand fra 1865-66. Slik så overklassen på den opprørske allmuen. Hvordan ville bildet sett ut om en arbeider hadde laget det?

Økning i folketallet

Arbeiderne ble mer tydelige som samfunnsaktører da en ny bølge av protest og opprør skylte over Sørlandet på midten av 1800-tallet. Marcus Thranes arbeiderforeninger eller «thranittene» var en opprørsbevegelse i åra mellom 1849 og 1851, der håndverkere var i flertall. Bakgrunnen for oppslutningen på Agder var en sterk økning i folketallet, en akutt økonomisk krise og arbeidsledighet, radikale, politiske strømninger i samtida, økende politisering og demokratisering av folket og økende tendenser til foreningsdannelse – «assosiasjonsånden».

Thranittenes krav var moderate og snarere liberale enn revolusjonære. I et bønneskrift til kongen krevde de blant annet allmenn stemmerett, avskaffelse av vernetoll, reform av allmueskolen og bedring av husmennenes kår. Thranittenes organisasjon var for svak til å oppnå suksess, og opprøret ble, på samme måte som Lofthusreisinga, raskt og brutalt slått ned.

Først mot slutten av 1800-tallet kan en snakke om at arbeiderne tok til å organisere seg effektivt og oppnådde suksess. Bakgrunnen kan sees i at industrikapitalismens svingninger i økende grad utsatte vanlige mennesker for eksistensiell usikkerhet. Et førsteklasses eksempel på dette er dannelsen av den direkte forløperen til Arbeiderpartiet, «Det forenede norske Arbeiderparti». Dette skjedde i Arendal den 21. august 1887. Arendalskrakket i oktober 1886 førte til en spontan radikalisering av vanlige mennesker i Arendal. I «Huset ved Ormetjern» samlet arbeidere, avholdsfolk, tilhengere av partiet Venstre og kapteinsfruer seg for å diskutere krakkets dramatiske virkninger på deres liv. Arbeiderforeningen «Samhold» ble stiftet, og hendelsene avløste hverandre fram til august 1887, da 29 utsendinger fra 14 ulike arbeiderforeninger i Kristiania, Kristiansand, Bergen og Arendal møttes og stiftet det som skulle bli Arbeiderpartiet.

Kiwanishuset i Arendal hvor Arbeiderpartiet stiftet. Foto: Karl Ragnar Gjertsen.

Det var fire krav som sto på partiprogrammet: først og fremst innføring av allmenn stemmerett i Norge for både kvinner og menn; dernest kravet om åttetimers arbeidsdag og en «arbeiderbeskyttelseslov»; videre tollfrihet for «nødvendighetsartikler» og progressiv skatt; til slutt kunngjorde partiet sin vilje til å støtte «berettigede og aner- kjendte» streiker. Det skal ha vært 600 mennesker til stede. Husets betydning som kulturminne er så godt som glemt i dag, samtidig som utviklingen av demokratiet i Norge er uløselig knyttet til Arendal og Agder.

Viktige menn og kvinner

Viktige agitatorer, ideologer og strateger har sitt opphav på Sørlandet. Flere menn har fått mye oppmerksomhet gjennom åra. Tenk for eksempel på Ole «Ola Tiltak» Colbjørnsen (1897–1973) fra Vegårshei, Norges første planøkonom, som på 1930-tallet gikk inn for statlig styring av økonomien slik det ble vanlig etter 2. verdenskrig; statsråd, kommunal- og stortingspolitiker Nils Hjelmtveit, som levde på Agder og gjorde Stokken til en sosialdemokratisk mønsterkommune; eller fylkesmann i Vest-Agder Lars Evensen, som sto bak den største kraftutbyggingen i Norge, Sira-Kvina-anlegget (som var inspirert av Roosevelts Tennessee-Valley-prosjekt). Men det har også vært enkelte kvinnelige strateger fra våre kanter, som ikke har fått nok oppmerksomhet fram til i dag. Ta Magnhild Hagelia, som var Norges første kvinne i Stortingets varapresidentskap på 1960-tallet.

Magnhild Hagelia 1955. Stortinget på ski. Bildet er hentet fra Billedbladet NÅ/Arkivverket via Wikimedia Commons.

Gjersdølingen Hagelia kan sees som en typisk representant for den politiske arbeiderbevegelsens forankring på «grasrota» i mellom- og etterkrigstida. I «den sosialdemokratiske orden» (B. Furre) var det fullt ut mulig for småkårsfolk å klatre fra bunnen til toppen av samfunnet. Hagelia vokste opp under enkle kår. I 1950 var hun ei av bare sju kvinner som fikk fast plass på Stortinget. Hun var den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Agder, og skulle bli den eneste kvinne fra Sørlandet de fire periodene hun satt.

Hva var det som gjorde denne karrieren mulig? Svaret ligger i store personlige evner; målrettet, hardt arbeid i mange organisasjoner, til tider ved siden av full jobb; og enkelte tilfeldigheter. Men det var også viktige politiske saker som gjorde at Hagelia fikk gjennomslag i en mannsdominert verden. Som kristen totalavholds- og kvinnesakskvinne, som ville forbedre kåra til hjemmearbeidende kvinner, appellerte Hagelia sterkt til velgerne på Agder.

Arbeiderbevegelsen i dag

Arbeid, arbeidere og arbeiderbevegelse på Agder har ikke bare ei fortid, men også ei samtid. Dersom en tar utgangspunkt i hvor stor andel de industriansatte utgjør av alle yrkesaktive i dag, kommer Agder på fjerdeplass blant de norske fylkene. Utelater en bergverksdrift og oljeutvinning, klatrer Agder opp på andreplass! Tre viktige stikkord i den forbindelsen er arbeidsmigrasjon, nyliberalisme og fagforeningsarbeid på Agder.

Migrasjon, som til tidligere tider har ført til betydelig kompetanseoverføring fra inn- og utlandet til Agder, preger også dagens Agder. Tallet på innvandrere på Agder har økt kraftig de siste tiåra og nærmer seg 40.000 mennesker. Det vil si at omtrent hver åttende innbygger i Agder er innvandrer. Nesten hver sjuende av Agders sysselsatte er født i utlandet. Omtrent to av tre av Agders innvandrere i alderen 20 til 66 år er i jobb, og uten innvandrere hadde agdersamfunnet stått stille.

Det er ikke bare inn-, men også utvandring fra Agder. Ikke alle kommer for å bli. Årlig utvandrer 1.000 til 1.500 mennesker fra Agder. Det er ikke bare «innfødte» som drar fra Agder, men også innvandrere fra utlandet som reiser fra landsdelen. Med tanke på kompetanseoverføringen til tidligere tider er det oppsiktsvekkende at statistikken kan tyde på at høyt utdannede innvandrere opplever vansker med å finne seg jobb som passer til utdanningsnivået deres.

Utfordringer

Arbeiderbevegelsen på Agder opplever enkelte utfordringer knyttet til organisering av migrantarbeidere. Det er ikke nødvendigvis innvandrerne sjøl som er problemet, men at useriøse arbeidsgivere utnytter disse for å øke profitten, særlig i bemanningsbransjen. Andre problemer arbeiderbevegelsen opplever er helt «hjemmesnekra» og ikke knyttet til innvandring.

Generelt skårer Agder dårlig på de faktorene som erfaringsmessig gjør rekruttering lett og gir en høy organisasjonsgrad (få store bedrifter; få kvinner i arbeid; mange kvinner i deltidsstillinger; lavere utdanningsnivå enn ellers i landet; høyere andel uførepensjonister; en høyere andel unge som mottar ytelser fra NAV enn i Norge ellers). Til slutt sliter arbeiderbevegelsen med organisasjonsarbeid på Agder, med problemer knyttet til såkalte kreative selskapsstrukturer og plattformøkonomien. Begge deler bidrar til å svekke arbeidstakernes strategiske posisjon, gjøre den enkelte til en del av «prekariatet» og dermed til å undergrave velferdsstaten, både i Norge og på Agder.

Ikke desto mindre er Agder et fylke for industri, arbeid og arbeiderbevegelse i Norge.

Forfatter: Frank Meyer, forsker ved Næs Jernverksmuseum og redaktør for boka Arbeid, arbeidere og arbeiderbevegelse på Agder 1500–2020. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2022.

Arbeidere hos AS Timber CO, Skarvedalen sagbruk og høvleri. Foto: John Løvfold/AAMA. AAA.PA-2412.L4.059

Ta kontakt

Ta kontakt med oss hvis du har kommentarer, informasjon eller spørsmål angående blogginnlegget. Vi hører gjerne fra deg!

Industri og arbeid på Agder gjennom tidene