«Hammeren»

”Fra huset hørtes en ubeskrivelig larm. Det dundret og freste. Det låt som om noen forsøkte å forsvare seg mot et hvesende villdyr. ”Hva er dette for et sted, der ingen bryr seg om at noen slår hverandre i hjel”? ropte Nils. ”Hakk, akk, akk! Der hører jeg en som virkelig har forstand”, ertet skjærene. Det er ingen som blir slått i hjel, det er jernet som spraker og freser når det blir lagt under hammeren”.[1]

Selma Lagerlöf beskriver livlig Nils´ opplevelse av jernverkets hammersmie. På Nes jernverk kalles denne smia «Hammeren». Hammeren besto blant annet av flere ferskingsovner, såkalte herder, esser og store hammere. Der ble råjernet fra masovnen omdannet til smijern.

Hamrene var enkle maskiner drevet av vannkraft. Store vannhjul drev de roterende akslingene. Knaster på akslingen løftet hammerskaftet som slo mot det glødende emnet. De største hamrene slo med ett slag i sekundet. Den minste hammeren, kniphammeren, slo med inntil tre slag i sekundet.

Fra råjern til stangjern

Fra masovnen på Nes jernverk ble det tappet ut karbonholdig råjern. Råjernet var sprøtt og var derfor ikke egnet til smiing. Det var godt egnet til støping av ovner, gryter og andre ting som måtte tåle varme, men ikke bli utsatt for harde slag eller støt. For å få råjernet smibart, måtte karbonet drives ut. Denne prosessen kalles fersking og er en raffineringsprosess fra «råjern til smibart jern ved smelting og manuell bearbeiding av jernet i en trekullfyrt herd (smeltekar) og utbanking med fallhammer.»[2] Prosessen var både komplisert og arbeidskrevende og ble gjentatt til ønsket jernkvalitet var oppnådd. (Prosessen med fersking stanset da masovnen ble lagt ned i 1909.)

For arbeiderne i hammersmien, kalt «Hammeren», gjaldt det bokstavelig talt å smi mens jernet var varmt. Fra store esser løftet arbeiderne det glødende emnet til ambolten. Under ledelse av en mester jobbet de i team med innarbeidede rutiner. Fagkunnskapen var stor og presisjonsnivået høyt, og en dyktig hammersmed fikk betalt både i form av forholdsvis høy lønn og anseelse.

Dikteren og professoren Andreas Munch besøkte Nes jernverk som ung mann i 1823. Dette gjorde inntrykk og etter besøket skrev han om Hammeren: ”…med rædselblandet Beundring saae jeg, hvorledes de flittige og modige Smede med Hænderne ofte kun en Tomme fra Ambolten stak det glødende Jern ind under det vældige Hammerhoved, vendte og drejede Jernstangen for hvert Slag, medens Gnisterne sprudede som Ildregn vidt omkring. Ved andre Esser gik imidlertid de rappe Spigerhammere i flyvende Fart, og deres iltre, uafladelige Klappren forekom mig som en udfyldende Accompagnement til den store Hammers drønende Taktslag.”

Hammerhytte med herd og stangjernshammer fra jernverket Bærums Verk. Stikk av J.G.J. Haas etter maleri av C.A. Lorentzen ca. 1790.

Stangjernet - verkets viktigste produkt

Det grovsmidde jernet ble hamret ut til lange stenger og kalles derfor stangjern. Verket fikk bedre betalt for stangjernet enn for råjernet, særlig på grunn av den betydelige arbeidsinnsatsen som ble lagt ned og de høye kostnadene ved bruk av trekull.

Stangjernet var Nes jernverks viktigste produkt. Det smibare stangjernet var et halvfabrikat som verket solgte i ulike dimensjoner til smeder, hjulmakere og andre håndverkere. Etter hvert kjøpte også spikerfabrikker og forskjellige verksteder stangjern fra Nes jernverk.

Stålstenger fra Næs jernverk smidd ut under stangjernshammeren. Foto: Styrkar Braathen/Næs Jernverksmuseum

Hvordan bli smed?

Smedene lærte sitt fag på plassen og yrket gikk ofte i arv. Olaf Aslaksen, født i 1913, begynte i faget på kniphammeren og lærte teknikken der. Senere ble han flyttet til storhammeren. Det var ingen systematisk eller teoretisk opplæring i faget, men han lærte faget ved å være med og fikk rettledning av faren. Den samlede praktiske opplæringen i smien gjorde ham til hammersmed.

Hammeren i dag

På Næs Jernverksmuseum er det i dag tre gamle hammere. De står omtrent der hammersmien ble etablert i 1660-årene, men det er noe usikkert når de ble bygd og hva som er igjen av den originale konstruksjonen. I verkets siste periode ble hamrene brukt til forming av stålstenger, både for salg og til bruk i egen produksjon. Etter 1909, da masovnen var lagt ned, opphørte ferskingen og Hammeren var kun smie.

Hamrene var i daglig bruk til en stor flom ødela inntaksdammen høsten 1959 og verket la ned driften. I 1967 ble de fredet som ett av Norges første teknisk-industrielle kulturminner. Inntaksdammen er gjenreist og museet arbeider med istandsetting av den midtre hammeren, den såkalte sinkhammeren. Målet er å gi våre besøkende en fascinerende opplevelse av å se hvordan det hvitglødende jernet smis og hvordan smeden arbeidet i jernverkstiden.

Les mer om istandsettingen av stangjernshammeren her.

Tekst: Helle U. Lofstad

Kilder

Museets egne informasjonstekster.

Selma Lagerlöf, Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige, 1906

https://www.bergverkshistorie.no/Read.aspx?Name=herdfersking (besøkt 18.11.22)

Lasse Trædal, Det var hardført, Arendal 1997: 62 ff.

Andreas Munch, Barndoms- og Ungdoms-Minder, Christiania: Aschehoug, 1874: 112
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2013102407061?page=117

[1] Fra Selma Lagerlöfs Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige, 1906.

[2] https://www.bergverkshistorie.no/Read.aspx?Name=herdfersking (besøkt 18.11.22) Her beskrives herdfersking mer utfyllende.

Sven Rinman (1720-1792) var svensk vitenskapsmann innen bergverksteknologi. Dette er hans illustrasjon av stangjernshammer i «Afhandling rørende MECHANIQUEN».

Ta kontakt

Ta kontakt med oss hvis du har kommentarer, informasjon eller spørsmål angående blogginnlegget. Vi hører gjerne fra deg!

Hammersmien på Nes jernverk