Jørgen Moe og jul i Storegård
Jørgen Moe (1813-82), folkeminnesamler, forfatter og prest/biskop.
Næs Verk og Storegård, til høyre i bildet, som var senter for det sosiale livet i tilknytning til jernverkseieren og hans familie. Utsnitt av litografi fra 1846 (Christian Tønsberg).
Ved juletider er det hyggelig å trekke fram historier fra tidligere tider som omhandler julen og julefeiring. Dikteren og eventyrsamleren Jørgen Moe (1813-1882) var huslærer hos Nicolai Benjamin Aall på Nes Verk fra 1842 til 1844 og feiret derfor jul i Storegård på Nes Verk.
I brev til både familie og venner forteller Moe mye om det sosiale livet rundt jernverkseieren og familien hans, og også om julefeiringen i Aall-familien.
Truls Gjefsen har både skrevet en artikkel til tidsskriftet vårt «Fortuna» (nr. 3/2007) og en biografi om Jørgen Moe (2011). I artikkelen beskriver Gjefsen Moes opphold på en underholdende måte og med Moes brev fra denne perioden som kilder.
Jørgen Moe beskrives som svært hjemmekjær og fant seg aldri helt til rette på Sørlandet, selv om han også beundret stedet og familien Aall. I brevene har han en «blanding av beundring og kritisk distanse som preger alt han forteller fra Nes», skriver Gjefsen.[1]
Vi har hentet dette utdraget om julen i Storegård fra Gjefsens artikkel.
«Å feire sin første jul hjemmefra var tungt for den hjemmekjære 29-åringen. I en sang han skrev for studentene på Holt lærerseminar, diktet han seg tilbake til sin barndoms jul med nyskuret langbord, julegraut, salmesang og farens høytlesning av juleevangeliet.
Da ble det en helt annen stil over julefeiringen på jernverket. Her fikk han for første gang i sitt liv se noe så eksotisk og merkverdig som et juletre! I et brev til Brock[2] har han en lengre utredning om fenomenet, ”en Amerikansk Gran, der hæver sig fra en med Draperier forziret Platfon, i en straalende Belysning af Lamper fra Grenene, der i forskjellig farvet Lys sprede et Skjær af broget Pragt om det Hele.”
Juletreet ble ikke vanlig i norske stuer før ut på 1800-tallet. Skikken ble innført fra Tyskland, og Aall-familien var blant de første i vårt land som tok skikken i bruk. (Foto: Knut B. Aall.)
Og så var det julegavene – beskjedne etter vår tids målestokk – som var en merkelig blanding av fine ting og det rene tullball. Til hver pakke skulle det følge en devise[3] på rim, som i dunkle ordelag pekte ut mottakeren. Først når gåten var løst, kunne gaven deles ut. Med en ekte poet i huset var det ingen tvil om hvem som skulle dikte devisene, og Moe gikk inn for saken med stor flid både første og andre året. Når det kom til stykket, var jula på Nes så festlig at han ikke hadde det så fælt likevel.
Det Stive og Afmaalte, som pleier at lamme al Glæde her, har man i Julen kastet reent bort og ret slaaet Gjækken løs. […] Vi har leget og leet, der har været Forklædninger og Udstopninger af Mænd og Koner, kort der har været Spilopper og Galskaber i gjære den hele Tid. Slig maa Næs formodentlig have været i gamle Dage, hvis det skal have nogen Grund for det Renomée for virkelig Selskabelighed, som det dog har rundtom.
Men det er alltid en hake, kunne han betro Brock; hvor ”magnifique” de ellers hadde det, fikk de ikke ribbe en eneste gang, selv ikke på julekvelden!»
Riktig god jul!
Du kan lese hele historien om Jørgen Moe som huslærer i Fortuna nr. 3/2007.
Tidsskriftet Fortuna har fra nr. 7/2021 fått ny redaksjon og vil få en egen seksjon for fagfellevurderte artikler.
[1] Truls Gjefsen, «Vugget af Rigdom». Jørgen Moe som huslærer hos familien Aall, Fortuna nr. 3 s. 8.
[2] Peter Brock, venn av Jørgen Moe.
[3] Devise er et uttrykk eller kort setning som beskriver en persons, slekts, institusjons eller stats motiver eller mål, og som har form av et ideal eller en leveregel eller som knytter an til en bestemt historisk hendelse; jevnfør motto, valgspråk. (Kilde: Store norske leksikon)