Rapport fra "Prosjekt kullmile"
Høsten 2020 og våren 2021 gjennomførte vi et spesielt prosjekt ved Næs Jernverksmuseum: Vi brant ei kullmile ved vannet Niksjå på gården Hegland i Tvedestrand kommune.
Kullmileprosjektet er et samarbeid mellom Næs Jernverksmuseum, grunneier Peder Vaaje Hegland og venneforeningen Jernverkets Venner.
Prosjektet var svært vellykket og vi har dokumentert arbeidet i en egen rapport. Vi håper rapporten kan være til inspirasjon for andre som ønsker å gå i gang med et tilsvarende prosjekt.
Vi vil takke alle som deltok i prosjektet! Dette ble godt gjennomført takket være felles innsats og entusiasme.
Fra prosjektets siste del
Siste del av prosjektet startet 1. juni 2021. Da åpnet vi kullmila for å se hvor mye kull det var blitt etter brenningen sist høst.
Spenningen var stor da jordlaget på toppen ble gravd bort og kullet kom til syne.
Foto: Styrkar Braathen
NRK Sørlandet var til stede og filmet og resultatet ser du her:
Prosjekt kullmile, del 3: Riving av mila på Hegland gård. Uttaket av kull dokumentert av NRK Sørlandet 1. juni 2021. (Foto: Odd Rømteland)
Samme uke pakket vi kullet i sekker. Dette var en skitten, men morsom jobb.
Resultatet ble helt fantastisk!
307 sekker à 8 kg. førsteklasses kull. Det vil si til sammen 2.456 kilo kull = 18,42 kubikkmeter.
Kullet er til salgs på Næs Jernverksmuseum for kr 150,-/sekk. Foto: Torkil Ausel/Næs Jernveksmuseum
Peder Vaaje Hegland har erfaring med milebrenning og var derfor både pådriver, mentor og praktisk tilrettelegger for prosjektet.
Peder Vaaje Hegland. Foto: Styrkar Braathen.
Svensk skorsteinsmile
Kullmila ble bygget etter oppskriften av ei svensk skorsteinsmile utviklet i 1930-årene, og ble bygd av tørrgranved. Dette var ei «minimile» (15 kubikkmeter trevirke, ca. 5 m i diameter) og anslagsvis 1/5 av størrelse og volum i forhold til vanlige miler fra den gamle jernverkstida. De eldre milene skulle romme ca. 75 kubikkmeter trevirke.
Du kan høre mer om prosjektet og folkemusikk knyttet til kullmilebrenning i
NRKs Folkemusikktimen fra 15. november 2020.
Dugnadsgjengen tar en fortjent pust i bakken! Foto: Torkil Ausel/Næs Jernverksmuseum.
Kullmila ble reist ved vannet Niksjå, 7,5 km fra Næs Jernverksmuseum, langs Vålandsveien retning Froland.
Litt historikk om milebrenning i eldre tider
Milebrenning foregikk i stor skala øst i Agder i tilknytning til de tre jernverkene Næs, Froland og Egeland. Arbeidet har lange tradisjoner i skogsbygdene, og jernverkene ble lagt der tilgangen til trekull var størst. Dette er et mønster som går igjen ved alle jernverk, både i Norge, i Sverige og ellers i Europa. Vi ser også at måten dette arbeidet ble utført på er svært likt fra land til land.
Produksjon av trekull i miler var en stor og arbeidskrevende virksomhet for bøndene fra 1600-tallet til 1850-tallet. Grunnen var at jernverkene hadde behov for store mengder trekull i jernproduksjonen i Masovnen og for å omdanne støpejern til smijern i Hammeren. Jernverkene var avhengige av de lokale bøndene for leveranser.
De ulike arbeidsprosessene med milene sysselsatte i perioder store deler av den mannlige arbeidsføre befolkningen av bønder og deres medhjelpere, og i tillegg lokale hester i skogsbygdene. (Noen få knivmakere her i landet har brent sitt eget kull helt fram til 1990-tallet.)
Da jernverkene innskrenket eller la ned jernproduksjonen, ble også behovet for trekull mindre eller falt bort. Dette førte til at teknikken og kunnskapen om fremstilling av trekull i miler var i ferd med å forsvinne. Og det er dette vi skal forsøke oss på i vårt prosjekt: Ta opp tradisjonen og brenne en «moderne» kullmile utviklet på 1930-tallet.
Gården Hegland
Gården Hegland ligger ca. 10 minutter med bil fra Nes Verk og eier skogområder ved Niksjå der vår kullmile skal ligge. Her hadde bonden på et tidspunkt plikt til eller avtale om å levere kull fra 3 miler og hver mile skulle inneholde 32 lester kull. Det vil si til sammen 96 lester kull. Hver kullkurv rommet 1 1/2 lest. Hvor mange turer ble dette til sammen mellom Hegland og verket?
Bonden og hans folk hadde ca. en måned hver vinter med kullkjøring til og fra verket, og de rakk to turer per dag. Kullet ble levert om vinteren for det var best å kjøre på vinterføre. Hver gård hadde brøyteplikt langs vinterveien, og det var dager hvor hestene gikk i lange rekker til eller fra verket. Det var gårder langs veien som tilbød overnatting for de kullkjørerne som hadde lengst vei innenfor sirkumferensen.
Bøndene fikk betalt for leveransene og det ble sirlig notert på ei trestikke/fjøl hvor mye hver enkelt hadde levert. På verket var det mulig å handle både matvarer, som sukker og salt, og brennevin. Underveis tok kjørekarene matpause og fikk slått av en prat med naboer og kjente.
Les mer om kullmiler ved jernverkene her.
Mileprosjektet er et samarbeid mellom Næs Jernverksmuseum, Peder Vaaje Hegland og
venneforeningen Jernverkets Venner.