Trekullbrenning ved Frolands Jernverk. Utsnitt av blyanttegning/akvarell av Lars Berg, 1831. Bildet tilhører Aust-Agder museum og arkiv.

Jernverkene hadde et enormt behov for trekull som ble brukt i Masovnen til å lage jern og i Hammeren for å omdanne støpejern til smijern. I trekullet har man fjernet det meste av vanninnholdet i veden og slik oppnår man høyere temperaturer ved forbrenning i ovnene på verket.

Bøndene sto for over halvparten av arbeidsinnsatsen ved et jernverk, og det viktigste bidraget var å levere trekull. Noe trevirke brant verkene selv, men uten bøndenes innsats hadde det ikke blitt noe jernproduksjon.

Myndighetene hadde ved opprettelsen av de enkelte jernverkene gitt jernverkseieren et kongelig privilegiebrev. Dette ga jernverkseieren rett til å kreve leveranser av trekull fra de som bodde på gårder og småbruk innenfor et nærmere bestemt område som ble kalt en sirkumferens. Bøndene fikk betaling for det arbeidet de var pålagt, men de kunne ikke nekte å utføre det. På begynnelsen av 1800-tallet falt plikten til å levere trekull bort, og etter dette var leveransene basert på frivillighet. Det var en stadig dragkamp mellom bøndene og verket om betingelser og priser.

Det har vært trekullbrenning i området Moland/Holt i ca. 360 år, og er trolig den lengste sammenhengende perioden i Norge med trekullbrenning. Det startet med Barbu Jernverk i 1574 og sluttet i 1934 med mila til «Gamle Erik Høl» på «Stormobonnen» nord for Nes Verk[1]. Den siste mila i Vegårshei ble brent våren 1968 ved knivsmeden Jørgen Romundstad[2].

Kullmila

Kullbrenning foregikk i kullmiler, som kunne være bygd opp på forskjellige måter. Trevirket i miler kan stables horisontalt eller vertikalt, det kan brukes hel eller kløyvd ved av forskjellig lengde, og milene kan lages med eller uten skorstein og pipe. Kunsten består i å dekke mila riktig, og sikre en passelig luftmengde gjennom hele prosessen. Mila skulle ikke slukke, og veden skulle ikke brenne til aske, men omdannes til kull i hele mila. Det sies at kullbrennere foretrakk gran som mileved, fordi den «krympa» minst, den ga altså mest kull i forhold til arbeidsinnsatsen. (…)

Sporene etter den omfattende virksomheten fins mange steder i utmarka både rundt de gamle jernverkene og andre steder. Når man ferdes i skogen kan man snuble over «kolstubben» som ligger i ganske tjukke lag på bakken der mila har stått, og kanskje kan man også finne spor etter ei lita koie som har vært reist for kullbrenneren og hans medhjelpere[3].

Å brenne en mile tok fra et par døgn opptil to–tre uker, avhengig av størrelsen. Mila måtte passes hele tiden. I alminnelighet regnet en med at det trengtes ca. 4 m³ mileved for å få 1 lest eller 12 tønner kull. Miler med omkrets på 12 favner skulle normalt gi 360 tønner ( = 30 lester). Sommerbrent mile ga oftest mer enn vinterbrent[4].

Fra bygging og brenning av småskala reismile i Holtskogen høsten 2003. Prosjektleder Peder Vaaje Hegland.

[1] Peder Vaaje Hegland: Rapport om bygging og brenning av småskala reismile i Holtskogen høsten 2003.

[2] Ingeborg Fløystad: Bøndene og jernverkene i Nedenes amt på 1700-tallet. Fortuna 1 – 2003, s.48

[3] Peder Vaaje Hegland og Heidi Arild: Mila ryker igjen. Kullbrenning i Holt i nyere tid. Fortuna 1 – 2003, s. 57.

[4] Kilde: Lokalhistoriewiki.no: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Leksikon:Kullbrenning

Trekullbrenning ved jernverkene

Kullmila