Vil du bli doktor i historie?
Har du mastergrad i historie med karakteren A eller B og ønsker å ta doktorgrad, men mangler et emne? Da har du kommet til riktig plass, for vi har «brennhete» emner i bøtter og spann, kan hjelpe deg med utvikling av prosjektbeskrivelse og gjennomføring av forskningen innenfor et stimulerende forskermiljø!
Ved Universitetet i Agder, Fakultet for humaniora og pedagogikk, er det ledig inntil 17 stillinger som doktorgradsstipendiat for en periode på tre år, eventuelt fire år med 25 prosent pliktarbeid. Det fins også muligheter til å ta en såkalt offentlig phd dersom du jobber i offentlig sektor (statlig eller kommunal). Skulle du være interesse i en av stillingene, men mangler emne, har Næs Jernverksmuseum en rekke forslag til samfunnsrelevante emner der det fins kilder og der det trengs forskning.
En doktor ved University of Oxford i 1814. Fra Rudolph Ackermann's (1764 - 1834) History of The University of Oxford, its Colleges, Halls, and Public Buildings, London, 1814.
Våre forslag til forskningstemaer
-
Kvinner gjorde seg gjeldende mange steder i verkssamfunnene. Mest åpenbart er at kvinner spilte en avgjørende rolle i reproduksjonen av arbeidskraften – de sto for driften av småbruk rundt verkene, de lagde mat, fødte og oppdro barna og stelte gamle og syke.
Mindre kjent er at kvinner spilte en omfattende, og så langt ikke utforsket rolle i produksjonen. På toppen av de komplekse, nasjonale konsernene som de store jernverkene var, finner vi ikke mindre enn 20 kvinnelige ledere. Enkelte var entreprenører og strateger av nasjonal rang, samtidig som deres til dels svært langvarige og vellykkede ledelse i den siste syntesen om de norske jernverkene ble omtalt som «skjørteregimente» (H. O. Christophersen, 1974). Det er også eksempler på at kvinner førte regnskapene i pennen for sine menn som formelt var satt til å utføre denne funksjonen for ledelsen.
Kvinner oppfylte også funksjoner i den manuelle arbeidsprosessen: De sjauet malm fra malmfergene og opp på røsteplassen, og det var ofte kvinner og barn som utførte røstingen. Kvinnelige arbeidere flettet kurver til kull- og malmtransporten, og de samlet mose som tettingsmateriale under bygging av herregårdene. Og sjølsagt utgjorde kvinner en viktig del av tjenerskapet og annet servicepersonalet på herregårdene; De vasket og gjorde rent innendørs, arbeidet i hager og parker og deltok i onnearbeidet.
Jernverkene, som steder for industrialisering før industrialiseringen, var på denne måten laboratorier for nye kjønnsrollemønstre; men denne jernverkenes kvinne- og kjønnshistorie er ikke skrevet ennå.
-
Jernverkene var industrielle øyer i det gamle bondesamfunnet, og etablering av verkene innebar store inngrep i og forandringer av det naturlige miljøet. Landskap ble uthulet som sveitseroster i jakten på jernmalm og andre mineraler av riktig kvalitet og kvantitet. Elver ble demmet opp og regulert slik at det var jevn tilgang på passe mengde energi året rundt. Skogen var en avgjørende produksjonsfaktor, og ved flere jernverk var det ikke tilstrekkelige mengder med skog slik at de måtte legges ned.
Ved jernverkene var det som regel kamp om ressursene; Jernverkene konkurrerte med møller og sagbruk om vannkraften, og med trelastnæringen om skogen. Bare der hvor en rasjonell, bærekraftig skogforvaltning ble etablert, kunne jernverkene drive i lengre tid.
Når jernverkene var etablert, fortsatte omformingen av naturen: Jernverkseierne bygde hager og parker i tråd med skiftende moter, sjølsagt til rekreasjon, men også som representasjonsobjekter og symboler for sosial distinksjon. Jernverkenes miljøhistorie er ikke skrevet ennå.
-
Per i dag har vi en grov oversikt over produksjon og konjunkturer. Det er likevel mye å forske på når det gjelder hvordan jernverkene var med på å transformere de lokale og regionale økonomiene, fra sjølberging til markedsøkonomi, og når det gjelder de bedriftsøkonomiske sidene ved verkene.
Næs Jernverks bedriftshistorie på 1900-tallet er så langt ikke skrevet. Det samme gjelder sammenhengen mellom produksjon og konsumpsjon, det vil si flyt av varer i ulike retninger, og tilkobling av tidligere temmelig isolerte områder til en global økonomi. (Et eksempel er tobakk som ble en gjengs forbruksvare på bondegårdene rundt jernverkene).
-
Selv om alle produksjonsfaktorene var på plass på jernverkene, var det mye som kunne gå galt, og ofte gikk det galt. Stein i pipene begynte å smelte, masovner fikk sprekker og raste sammen, jernet var av dårlig kvalitet, det var stadig flommer og det var ofte branner.
Jernverkshistorien er på denne måten ikke noen historie om rettlinjet og fornuftsdrevet framskritt. Det er snarere en historie om prøving og feiling, og ikke sjelden om store tap og nederlag, med enorme materielle skader som følge.
Ofte var det arbeiderne som betalte den høyeste prisen for det teknologiske framskrittet, og vi kjenner historier om personskader og arbeidssykdommer (for eksempel nedsatt lungefunksjon, muskel- og skjelettplager, forverring og tap av hørsels- og synssansen). Denne historien er ikke tilstrekkelig belyst per i dag.
-
Verkene, med masovn i sentrum og sirkumferensen rundt, var bare et av flere ledd i de interregionale og internasjonale produksjonskjedene som etter hvert ble etablert. Fra gruvene, særlig fra arendalsfeltet, var det en regelmessig flyt av malm til masovnene, og fra verkene ble varer og halvfabrikata ført ut til de regionale og internasjonale markedene. Også andre varer, som korn og tobakk, måtte transporteres til verkene. For å kunne gjøre dette etablerte jernverkene veier, havner, jernbaner, kjøpte og bygde kjerrer og vogner, prammer, jekter, skuter og skip. Hele denne infrastrukturen er fortsatt underfokusert i forskningen.
-
Forskningen har dokumentert i hvor stor grad bergverksdrift og teknologitransfer var avhengig av hånd- og hodebåren kunnskap i form av innvandrere. Dette gjelder for hele den eldre jernverksalderen, fra de spede tilløp på 1500-tallet og helt fram til slutten av 1800-tallet, da jernverkene søkte å fornye seg teknologisk for å overleve i den i økende grad globaliserte, kapitalistiske konkurranseøkonomien. Migrasjonens mange dimensjoner har ikke blitt skildret på noen differensiert måte ennå.
-
I de siste 20 årene har forskningen på de norske elitene gjort store framskritt. Særlig har relasjonene mellom enkelte familier, den strategiske byggingen av relasjoner og allianser gjennom giftemål og samarbeid og samspillet mellom kulturell, sosial, økonomisk og symbolsk kapital blitt dokumentert og synliggjort. På denne måten ser vi i dag hvordan enkelte familier kunne sikre seg en vedvarende posisjon blant den norske eliten på tross av økonomiske kriser og andre store samfunnsomveltninger.
Impulser har kommet særlig fra fransk eliteforskning, med Pierre Bourdieu og Thomas Piketty som de mest kjente navnene. Jernverksdynastiene venter på å bli analysert med nåtidas begrep og teorier.
-
Da masovnene ble blåst ned, døde de gamle jernverkene. Men på mange ventet et industrielt liv etter døden: Eksisterende sagbruk, møller og støperier fortsatte sin virksomhet, men da ikke basert på eget råjern. Til dels fulgte ny industrialisering på avindustrialiseringen. Denne prosessen av industriell etterbruk og ny industrialisering er verken kartlagt eller analysert systematisk.
-
Studier i minne- og erindringskulturer har lenge hatt en opptur. Først og fremst gjelder dette den borgerlige, høykulturelle og hegemoniske minnekulturen. I Norge har forskere undersøkt nasjonale minnesteder og museer som offisielle steder for erindring. Et overordnet spørsmål for denne forskningen har vært hvilke institusjoner og uttrykksformer elitene har etablert for å minnes (sin) historie.
Den industrielle minne- og erindringskulturen har ikke blitt studert tilsvarende. Her vil det trengs friske spadestikk i nokså upløyd mark, og målsettingen er temmelig avgrenset: Hvordan ble sporene etter de gamle jernverkene transformert til kulturminner? Når skjedde dette, hvilke aktører var det som tok initiativ, hvilke kamper ble kjempet, hvordan ble resultatene? Når ble disse institusjonene til, og hvem var det som sto bak etableringen?
-
Historien om de vanlige menneskene ved jernverkene er ikke skrevet ennå - vi vet for lite om arbeider- og bondefamiliene ved jernverkene. Imidlertid gir digitalisering og digital tilgjengeliggjøring av sentrale kilder stadig bedre muligheter til å undersøke arbeids- og levekåra til disse vanlige menneskene ved jernverkene, og det kan hende at kobling av data på individnivå, fra folketellinger og manntall, kirkebøker, retts- og skifteprotokoller, verks- og bondebøker med mer, vil sette oss i stand til å rekonstruere hele mikrokosmoset av mennesker og menneskelige relasjoner rundt enkelte jernverk.
-
Som steder for industrialisering før industrialiseringen kan man finne både tradisjonelle og moderne kulturelle mønstre i kulturen rundt jernverkene, til dels side om side. Denne mangefasetterte kulturen, med for eksempel gruvearbeidernes (formentlige) tro på underjordiske vesener, verkseiernes opplysningsfilosofi, et patriarkalsk rettssystem, en teknologibåren framskrittsoptimisme blant de mer skolerte arbeiderne rundt masovnene, og spesielle former for jernverksreligion (som muligens kan komme fram ved å sammenlikne arkitekturen, ikonografien og liturgien ved jernverkskirker og andre kirker fra samme tid), kan og bør utforskes nærmere. Også studier av språkutviklingen kan gi interessante innsyn i jernverkskulturen, imidlertid vil det være av tekster som er skrevet av andre enn verksledelsen og øvrigheten.
-
Støpte jernovner var viktige produkter for flere, eller til og med alle jernverkene. Arne Nygård-Nilssen har fulgt denne produkt-, kunst- og designhistorien fram til omtrent 1900. Imidlertid har jernovner, produsert ved norske støperier, også spilt en viktig rolle etter 1900, og fram til i dag. Tenk bare på Jøtul og andre produsenter som kjører på rent, myklinjet funksjonalistisk «skandinavisk design». Jernovner ble først allemannseie i de tusen hjem, stadig tilpasset nye energikilder, så kastet ut på 1970- og 1980-tallet, før de fikk en ny blomstringstid i den seneste tida. Også jernovnenes produkt-, kunst- og designhistorie fra 1900 til i dag trenger å bli skrevet.
Kontaktperson:
Forsker/historiker, dr.art. og dr. phil. Frank Meyer, tlf: 93013691.